Sigurds egenskaper – sterk psyke

Jeg har en del merkelige egenskaper som både gjør livet lettere, men som sannsynligvis også gjør det vanskeligere for meg å sette meg inn i andre personers liv. Og empati er en egenskap jeg virkelig ønsker å ha. Mange av egenskapene kommer fra at jeg har en så sterk psyke, at jeg kan bestemme meg over hva jeg bryr meg om. Dette høres kanskje litt merkelig ut, men la oss ta et eksempel.

Da jeg gikk på videregående kom jeg i prat med ei jente jeg hadde gått i klasse med på barneskolen. Litt uti samtalen kommer hun med sitatet: “jeg syntes alltid så synd på deg på barneskolen, fordi du ble så mye mobbet.” Min reaksjon var egentlig som et spørsmålstegn, helt til jeg begynte å tenke over det, og fant ut at …jo, det hadde jeg nok. Men jeg hadde bestemt meg for å ikke ta meg nær av det. Det samme gjelder nå. Man kan si de mest forferdelige ting til meg, og jeg kommer ikke til å ta meg nær av det.

Men det gjelder ikke bare å blokkere ut. Jeg har også tatt kontroll over temperamentet mitt og låst det bort. Sist jeg var sint var jeg 13. Det er snart 11 år siden… En gang etter det har jeg “feiket” sint. Det var en fotballtrening, og en av mine lagkamerater hadde slengte med leppa mot meg over lang tid. Så da han satt inn en stygg takling på meg reiste jeg meg opp, dyttet til han og ropte noe sånt som: “Har du et problem med meg eller?!?”, og et par andre ting. Jeg ikke sint, men jeg visste at det var det eneste språket han forstod. …og han stoppet med skitkastinga etter det, og hadde en form for respekt for meg.

Hvis noen gjør noe mot meg som andre folk blir sint for, blir jeg enten sur, apatisk eller oppgitt. Da jeg tok en fyr i å gå rundt i klærne mine på Driv, gikk jeg bort til han og ba han rolig om å ta dem av seg, før jeg tilkalte en vakt og fikk han hevet ut.

Når det gjelder følelseslivet går det ikke i bølger, men mer som en rett linje. En av mine tidligere kjærester var den absolutte motsats. Enkelte dager var hun kjempesjalu, overbevist om at jeg ikke var glad i henne, mens andre dager overøste hun meg med kjærlighet, og gikk rundt og sang. Det kan godt hende at jeg er i veldig godt humør når jeg er nyforelsket, men jeg tar på mange måter ikke helt av. Det samme gjelder hvis noen slår opp eller lignende. Det kan hende jeg bruker et par dager på å bare spille PC. Men jeg er langt fra å gå ned i depresjonens mørke dal. – Fordi jeg bestemmer meg for at jeg ikke skal ned dit.

Jeg mener at det er mange flere positive egenskaper enn negative ved å ikke være et følelsesmennesket, og at jeg har evnen til å blokkere ut hendelser og opplevelser. Men mange mener at det er usunt for meg å gjøre dette. De tror at dersom jeg blokkerer ut vonde ting, så vil det samle seg opp, og at jeg en dag sprekker. For meg høres dette helt usannsynlig ut, men jeg må jo være åpen for at det kan skje.

For det har bare vært én skikkelig ille ting som har skjedd i livet mitt. Det var da mitt søskenbarn tok selvmord. Da gråt jeg i 6 timer i strekk, oppsøkte kanal #trysil på mIRC for å prøve å få hjelp til å forstå, og hadde det helt grusomt. Men dagen etter, selv om mamma foreslo at jeg kunne bli hjemme fra skolen, var jeg helt klar på at livet måtte videre. Jeg var veldig deppa i en lang stund, og jeg kan fremdeles ikke høre sangen som ble spilt i kirka i begravelsen uten å gråte. (Han var Queen-fan)

Så det ene spørsmålet er om jeg kommer til å sprekke dersom jeg opplever mye fælt en gang i fremtiden…

Det andre spørsmålet er hvordan jeg skal forstå folk som blir sint, folk som har det vondt, folk som har fæle opplevelser, når jeg ikke kan oppleve dem selv…